Slik setter du opp et budsjett som holder

Et budsjett som holder, bygger på hva du faktisk brukte de siste tolv månedene — ikke på hva du håper å klare. Det er hele forskjellen mellom en avtale du gjennomfører og en avtale som ryker i måned tre.

I en gjeldssituasjon har budsjettet dessuten en ekstra funksjon: det skal være gjenkjennelig for kreditor og namsmann. Da må det være forankret i livsoppholdssatsene, ikke bare i dine egne anslag.

To budsjetter, to formål

Det lønner seg å skille dem.

Husholdningsbudsjettet er ditt eget styringsverktøy. Det skal være så detaljert at du ser hvor pengene faktisk går, og det skal oppdateres.

Forhandlingsbudsjettet er det du legger ved forslaget til kreditor eller søknaden til namsmannen. Det skal være nøkternt, dokumentert og bygget på de samme satsene som motparten bruker. Se Slik skriver du forslaget til kreditor.

De to skal stemme overens. Men det første kan inneholde kategorier som ikke hører hjemme i det andre.

Steg 1: Hent de virkelige tallene

Ikke begynn med et tomt skjema. Begynn med kontoutskriften.

1. Last ned tolv måneders transaksjoner fra nettbanken.
2. Merk hver utbetaling med en kategori: bolig, mat, transport, forsikring, telefon og internett, helse, klær, barn, gjeld, annet.
3. Summer per kategori og del på tolv.

Tolv måneder er ikke tilfeldig. Da får du med bilforsikringen, tannlegen, dekkskiftet og julen — utgiftene som alltid mangler i budsjetter som sprekker.

Steg 2: Få inntektssiden riktig

Inntektssiden er der feilene får størst konsekvens, fordi et budsjett bygget på for høy inntekt sprekker hver eneste måned.

Ta med, som nettobeløp etter skatt:

• Lønn, med et nøkternt anslag hvis den varierer
• Trygde- og pensjonsytelser
• Barnetrygd, kontantstøtte og eventuelt barnebidrag du mottar
• Bostøtte
• Faste inntekter fra utleie

Ta ikke med feriepenger og skattepenger som om de var månedlige. Sett dem opp som engangsbeløp på egne linjer, og bestem på forhånd hva de skal brukes til. Uten en plan går de som regel til forbruk, og da mister du det som kunne dekket de årlige utgiftene.

Har du variabel inntekt, budsjetter med de dårlige månedene og behandle det som kommer ut over det som buffer. En avdragsordning bygget på en god måned er en avtale du misligholder i den første dårlige.

Steg 3: Skill faste og variable utgifter

Faste utgifter er de som kommer uansett hva du gjør: husleie eller boliglån, strøm, forsikring, barnehage, abonnementer, minimumsbetaling på gjeld.

Variable utgifter er de du styrer selv i noen grad: mat, klær, transport ut over det nødvendige, fritid.

Gjennomgangen av de faste utgiftene gir ofte mer enn kutt i de variable. Abonnementer du ikke bruker, forsikringer som overlapper og for dyre mobilavtaler er ren gevinst — og de krever ingen viljestyrke måned etter måned.

Steg 4: Sammenlign med livsoppholdssatsene

Livsoppholdssatsene er de beløpene namsmannen legger til grunn for hva en skyldner skal beholde til alt annet enn bolig og barnehage. Fra 1. juli 2026 er grunnsatsene:

Barnetillegg kommer i tillegg og varierer med alder, fra 3 645 kroner for de yngste til 7 020 kroner for barn over femten. Hele tabellen, med samværstillegg, finner du i Livsopphold og satser i gjeldsordning.

Bruk satsene som en målestokk: ligger dine variable utgifter langt over, må du enten kutte eller kunne dokumentere hvorfor du har høyere utgifter enn normalen. Ligger de under, er det verdt å spørre om budsjettet er realistisk — et budsjett som forutsetter at du lever under livsoppholdssatsen i fem år, holder sjelden.

Steg 5: Boutgiftene kommer i tillegg

Livsoppholdssatsen dekker ikke bolig. Boutgifter regnes separat og omfatter normalt husleie eller renter og avdrag på boliglån, felleskostnader, kommunale avgifter, strøm og boligforsikring.

Her vurderes rimeligheten. Er boutgiftene klart høyere enn nødvendig, kan det bli stilt spørsmål ved dem både av kreditor og av namsmannen. Se Bolig i gjeldsordning: kan du beholde huset?.

Steg 6: Regn ut hva som er igjen

Regnestykket er det samme uansett hvilken løsning du sikter mot:

Netto inntekt − livsopphold − boutgifter − barnehage og SFO = det du kan tilby kreditorene

Betalingsevne-kalkulatoren gjør utregningen med gjeldende satser. Se også Slik regner du ut hva du faktisk kan tilby for hvordan du oversetter tallet til et konkret tilbud.

Fem grep som gjør at budsjettet holder

1. Legg inn de årlige utgiftene som månedsbeløp. Forsikring, tannlege, egenandeler, bildekk, gaver. Del på tolv og sett av beløpet hver måned.
2. Ha en buffer. Selv 500 kroner i måneden hindrer at neste uforutsette utgift blir et nytt forbrukslån.
3. Bruk to bankkonti. Faste utgifter fra én, forbruk fra en annen. Da ser du hva du har igjen uten å regne.
4. Sett trekk og overføringer på lønningsdagen. Det du ikke ser, bruker du ikke.
5. Regn med uregelmessig inntekt nøkternt. Har du variabel inntekt, budsjetter med de dårligste månedene, ikke gjennomsnittet.

Hva kreditor og namsmannen ser etter

Både en kreditor som vurderer forslaget ditt og en namsmann som behandler en søknad, ser etter det samme:

• Om inntektssiden er dokumentert med lønnsslipper eller vedtak.
• Om utgiftene er realistiske og dokumenterbare.
• Om beløpet du tilbyr, er noe du kan holde i alle måneder — ikke bare i en god måned.
• Om alle kreditorer er med, og om de behandles likt. Se Likebehandling: hvorfor alle kreditorer må behandles likt.

Et budsjett med luft i blir gjennomskuet. Et budsjett som er strammet til det urealistiske, blir det også — og verre: det gir en avtale du misligholder.

Når budsjettet viser at det ikke går opp

Mange oppdager i denne øvelsen at tallene ikke går opp uansett hvor mye de strammer inn. Det er en ubehagelig, men nyttig oppdagelse — og den betyr ikke at du har gjort noe galt i budsjettet.

Går det ikke opp, har du i praksis fire veier videre:

1. Øke inntekten. Sjelden det raskeste, men verdt å vurdere sammen med rettigheter du kanskje ikke har søkt om: bostøtte, barnebidrag, ytelser du har krav på.
2. Redusere de faste utgiftene. Rimeligere bolig er det tyngste, men også det mest effektive grepet når boutgiftene er urimelig høye.
3. Forhandle med kreditorene om lavere terminer, rentestopp eller reduksjon. Se Avdragsordning: nedbetalingsavtale med kreditor og Rentestopp og gebyrstopp: slik stopper du at gjelden vokser.
4. Søke gjeldsordning hvis situasjonen er varig. Se Hva er gjeldsordning?.

Budsjettet er dokumentasjonen du trenger i alle fire tilfellene. Det er derfor det er første steg, ikke siste.

Vanlige feil

• Å glemme gjelden i budsjettet. Minimumsbetalinger er en utgift, ikke noe som kommer etterpå.
• Å budsjettere med brutto i stedet for netto inntekt.
• Å utelate barnehage og SFO. De regnes ikke inn i livsoppholdssatsen og skal føres separat.
• Å ikke oppdatere. Et budsjett fra i fjor er en historisk kilde, ikke et styringsverktøy.
• Å bruke budsjettet som selvpining. Formålet er kontroll, ikke straff. Se Psykologien i gjeldsforhandlinger.

Hva du gjør nå

Har du ikke oversikten på plass ennå, start der — se Slik skaffer du full oversikt over gjelden din. Har du den, sett opp budsjettet med tolv måneders faktiske tall, regn ut betalingsevnen, og bruk tallet som utgangspunkt for hva du foreslår. Se Avdragsordning: nedbetalingsavtale med kreditor.

Kommunal gjeldsrådgivning er gratis, og rådgiveren setter opp slike budsjetter hver eneste dag. Finn tilbudet i din kommune.

Kilder

• regjeringen.no — Livsoppholdssatser
• Lovdata — forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning
• SIFO ved OsloMet — Referansebudsjettet
• Lovdata — gjeldsordningsloven

Denne artikkelen gir generell informasjon om norske regler og er ikke individuell juridisk eller økonomisk rådgivning. Ta kontakt med kommunens gjeldsrådgiver, namsmannen eller en advokat i din egen sak.